Også for å finne ut hva jeg kunne ha på den brødskiva, skulle jeg spørre han:
“Så du spiser altså ingenting med animalske ingredienser?”
Men jeg fant ikke helt de ordene, så jeg sa:
Så du spiser ingenting…. -også tok jeg en liten pause for å finne det jeg skulle si, og da avbrøt han meg og nærmest ropte:
JO!!! Jeg spiser masse!!! FAKTISK!!
Jeg forstår han godt, jeg.
Etter sånn ca et tonn ubetenksomme første-jeg-kom-på-kommentarer, å bli stilt til veggs på spørsmål om ting som angår oss alle, som en trodde oppegående folk kanskje ville være oppdatert på etterhvert, og å få «bacon» som avsluttende argument for hundrende gang.
En dag er det slutt på tålmodigheten.
Jeg skjønner det.
Men det var så synd at jeg, som virkelig hadde lyst å lage en vegansk skive med noe godt til han, fikk den utblåsingen.
For jeg tenkte; «Å, herregud, veganer kan jeg jo aldri bli, de er jo illsinte.»
Så gikk det som det gikk likevel, og jeg har jo skjønt at det er like mange forskjellige personligheter som er veganere som ikke er det.
Og det er annerledes i dag, det har blitt mye enkeler de siste årene.
Men jeg tenker ofte på han når jeg klarer å beholde roen og ikke eksplodere og si noe sånn som;
«Ja, men jiiiises da, skjønner du ikke det, at ingen kommer til å kunne spise bacon eller noe som helst annet når vi ødelegger grunnlaget for vår egen eksistens!?»
Jeg har lyst noen ganger.
Men jeg sier heller:
Jeg skal lage verdens beste veganske brødskive til deg, så kan vi snakke mer om det.
For med vennlighet som verktøy, kan jeg omvende verden, en brødskive om gangen.