Jeg har funnet ut at det er lettere å forholde seg til et problem hvis du er en del av løsningen.
Når noen forteller meg noe om kjøttindustrien nå, så trenger jeg ikke holde for ørene og si la-la-la, fordi jeg bidrar ikke til det med mine livsvalg.
Når jeg hører om alt plasten i havet, så hjelper det å gå å ta 5 for hvalen ute i gata. Ikke sikkert det har så mye å si om bare jeg gjør det (som heldigvis ikke stemmer) men der og da, så letter det sinnstemningen min litt.
Når jeg handler på Fretex eller secondhand, eller donerer klær dit, tenker jeg at hvis jeg kan gjøre det, som er i bransje der det stadig forventes nye antrekk, så kan mange andre gjøre det også.
Når jeg reiser med tog til spillejobb, når jeg kjøper klimakvoter for så å ikke bruke de, sånn at store miljøskadelige firmaet heller ikke kan bruke de, innstallerer den mest miljøvennlige varmepumpa, isolerer bedre, når jeg reduserer avfallet mitt ved å skaffe meg gjenbruksbare, smarte løsninger, når jeg velger økologisk, når jeg kjøper kortreist mat, når jeg ikke kjøper noenting, når jeg velger å gå eller sykle, og bruker en miljøvennlig variant på bilkollektivet når jeg trenger bil, når jeg engasjerer meg og sier min mening, når jeg velger naturmaterialer, når jeg kildesorterer, og når jeg kutter lange flyreiser.
Ja, uansett hva jeg gjør av alle de tingene en kan gjøre som enkeltperson som betyr noe i lengden, eller om flere blir inspirert og gjør det samme, så føler jeg at jeg redder verden. Litt her og litt der.
Jeg kan kanskje ikke gjøre alt på en gang, og jeg kan ikke gjøre alt alene.
Men jeg gjør noe.
En og en dråpe i havet. Og vi vet jo hva mange bekker små blir tilslutt..?
Fordi den dagen noen i neste generasjon spør meg: Hva gjorde du når du fikk vite hvordan det faktisk sto til?
Så vil jeg kunne svare: Jeg gjorde alt jeg kunne.