Jeg har brukt mye tid på å finne ut hvor jeg er i forhold til andre.
Både bevisst og ubevisst har jeg gjort meg opp en mening om jeg er bedre eller dårligere enn andre. Hele tiden.
Helt til jeg tenkte gjennom dette og kom frem til at jeg mener, innerst inne, at alle mennesker er likeverdige. Bare i kraft ved å være menneske.
Selv om jeg kan syns noen er helt ute, ignorante eller ubetenksomme, og gjerne tar en diskusjon hvis jeg tror jeg kan endre noens mening, så vurderer jeg ikke meg som bedre bare fordi jeg syns min måte å gjøre noe på er bedre.
Fordi, og la meg sitere Jan Ove Ottesen på dette;
«Du og meg e like, som et par dråpar vann»
Vi er hver vår lille del av denne verdenen alle sammen, og vi er tilknyttet hverande.
Det er noe med å se seg selv i den andre.
Å se at vi alle strever med våre ting, at alle faktisk gjør så godt de kan, selv om det ikke går så bra alltid.
Og ha medfølelse med selv våre såkalte fiender, fordi vi egentlig er på samme lag, og ønsker oss det samme.
Vi vil alle ha det godt og trygt, det er bare så mange oppfatninger av hva det innebærer.
Det er viktig å huske på at en som har det vondt, gjør andre vondt. Å finne frem forståelse og empati i stedet for anklagelser vil komme oss alle til gode.
Et tomrom kan bare kureres med noe som fyller det, og mangler det kjærlighet et sted, fylles det ikke opp av å hate og klage på tomrommet.
Det du gjør mot andre, gjør du også mot deg selv.
Og det du gjør mot deg selv gjør du mot andre.
For vi hører sammen.
Vi er ett.
Foto: Marika Mørkestøl