Du vett den startfasen i en relasjon… Der du ikke vet noenting enda, og likevel skal finne ut av alt?
Jeg er ikke så glad i den delen.
Jeg er utålmodig.
Jeg vil vite hvor jeg står, jeg vil ha det på plass, jeg vil ha noe å forholde meg til.
Det er så sjelden jeg kan se for meg noe som helst med noen, så hvis jeg får den følelsen, ja du vet, den følelsen, så går det fort litt over stokk og stein.
Jeg blir som Beyoncé sier litt sånn «Crazy in love»
Også vet jeg jo at det ikke er «love» egentlig, for det har ikke kommer dit enda. Det tar noen ganger sin tid, det.
Så jeg vet det, men jeg har litt trøbbel med å utøve det.
Det minner meg litt om en som ringer til meg innimellom og skal ha meg med på noen prosjekter som jeg fremdeles ikke vet hva er, for jeg kommer ikke til orde, hun snakker i ett sett og overøser meg med hytter og hus jeg kan låne, folk hun skal introdusere meg for, smykker og kjoler jeg kan få.
Og jeg blir helt ør, og må bare komme meg ut av samtalen så fort som mulig, for jeg klarer ikke ta det inn, og jeg har ikke initiert det, så jeg vil egentlig ikke ha noen av de tingene.
Jeg håper jo ikke jeg er helt sånn, men det får meg til å tenke på at når vi ønsker oss noe, så er det lett at det går litt rundt for en, og det begynner å gå litt fort i svingene.
Men det er også fordi det står noe på spill.
Det kan hende du er i ferd med å legge hele hjertet ditt på spillebordet, og det kan du lett få litt noia av.
Du risikerer å bli avvist, å miste ansikt, å stå igjen alene, å miste motet, og å måtte lappe sammen hjertet ditt, hvis du i det hele tatt får det tilbake.
Og det er ikke småtteri.
Men så er det jo ingen som har sagt at kjærligheten er for amatører heller.