Jeg var en gang på et nydelig lite bakeri i New York, og så at det nesten var tomt for vaniljemuffins, som det bare et par igjen av, mens mer spesielle smaker som f.eks Red Velvet cake var det ikke tatt like mange av.
Det fikk jeg en fin liten assosiasjon rundt.
For litt sånn er det med personlighetene våre også.
Det er noen som er lette å like, greie å ha med å gjøre, og som er litt sånn ufarlige på en måte.
Også er det noen som gjør mer av seg, som skiller seg ut, og de er det ikke alle som våger seg på.
Det kan hende flere hadde likt de hvis de turte prøve, men det trygge og det gjennkjennbare er det mange som syns er det beste.
Men de som liker det som smaker litt spesielt, er til gjengjeld gjerne helt frelst av det.
En venninne av meg fortalte meg om kjæresten sin for litt siden, og at det plutselig gikk opp for henne at det ikke hadde noe å si hvor søt og oppofrende hun var, for hun hadde begynt å forstå at han var egentlig ikke en som kunne sette pris på sånn type omsorg og kjærlighet. Så sa hun:
«Han liker bare ikke sånne kaker»
Og der har du det.
Det er en smakssak. Det er ikke noe i veien med hverken vanilje eller red velvet cake, det er bare sånn at noen liker det, og noen liker det, og ofte liker flere det litt plaine, vanlige.
Og da lurer jeg på:
Skal du satse på å være en alle liker, eller en som noen kan komme til å virkelig elske, hvis de bare tør å gi det en sjanse?
Og er det uansett noen vits å prøve å være noe du ikke er?
Jeg vet hva jeg velger.