Har noen noensinne egentlig følt seg bedre av å høre at noen andre har det verre?
For meg har dette som regel ført til at jeg skammer meg over å bekymre meg og å klage over småting når noen andre har «virkelige problemer».
Også har jeg fått ekstra vondt i magen av å bli mint på noen som har det skikkelig tøft der ute, og hvor liten kontroll jeg har over det.
På lang sikt har det ført til at jeg ikke alltid tillater meg selv å føle ting, fordi noen andre sikkert har det mye verre.
-For meg er det jo ikke synd på..?
Men nå ser jeg hvor dumt dette er, jeg kunne bare følt det jeg følte, la det komme opp og gi meg selv et øyeblikks oppmerksomhet og omsorg, også la det gå igjen.
I stedet har småting fått vokse seg store, og jeg har heller latt andres behov komme først.
For det er sikkert viktigere at de får snakket om det som plager dem, jeg har jo bare sånne små problemer.
Jeg skjønner jo intensjonen bak denne typen sammenligning med andre, og kanskje i et øyeblikk får du det litt bedre, fordi fokuset blir rettet mot et tilsynelatende større problem, og da kan ditt eget minske litt.
Men hvis du venner deg til dette, kan det bli vanskelig å unne andre godt, fordi du trenger at noen har det litt verre for at du skal føle deg bra.
Er det ikke bedre å rette fokus mot noe bra for å distrahere seg?
I stedet for å bare legge til problemer til det du allerede strever med?
Å tillate følelser er i hvert fall mye bedre enn å dytte de ned.
For en dag kommer de på besøk enten du vil eller ikke, og da har de gjerne blitt mye større.
Vi vet jo at det ikke er bra å sammenligne seg med andre, vi er alle bare inni vårt eget hode, og ser alle andre utenfra.
Av en eller annen grunn får du en følelse som kanskje har en beskjed til deg.
Og det er en annen beskjed enn det andre får. Så det nytter ikke å holde det nede fordi det «ikke er alvorlig nok.»
Det er alvorlig og viktig nok for deg, her og nå, i din utvikling, i ditt liv.
Ta det med en gang det dukker opp, og gi det plass.
Tenk litt på å ikke bli i det for lenge, for det er noen ganger hårfint mellom å få ventilere og så begynne å velte seg i ting.
Bare takle dine egne greier først, så vil du være en mye bedre støtte for andre også.
Og trenger du å skifte fokus, begynn å telle alle de greiene som funker i livet ditt, se på alt det fine du har, og alt det bra du er.
Alt det gode som er her allerede.
Da snakker vi perspektiv.