Det å skulle være et helt menneske i seg selv er ikke alltid like lett.
Fra alle hold kommer det beskjeder om at vi ikke er god nok, at vi mangler noe.
Enten det er den spesielle personen i livet vårt, å ha barn, eller mer penger, mer ting, den bilen, det huset, ja du vet, alt det der.
Det kan du lett komme til å begynne å tro på.
Og bli opphengt i det du mangler, eller den du savner.
Tenke at hvis du bare får det du ønsker deg, så kan du begynne å føle deg hel.
Hvis du bare når det målet, så er du fullkommen som menneske.
Men tingen er dette, at du er allerede fullkommen.
Du kommer til jorden som et helt og fullstendig menneske, helt i kraft av deg selv.
Ingenting kan gjøre deg mindre eller mer.
Og problemet med å tro at noe utenfor deg selv skal gjøre deg hel, det ser du når du mister det, og det gjør vi stadig vekk, for vi styrer ikke andre mennesker og alle ting er forgjengelige.
Da kan du sitte igjen med den følelsen av å ha mistet deg selv. Men det er ikke sånn.
Tenk litt på det konseptet om å finne «en bedre halvdel» , at to halve likssom skal bli til en, og at du til og med skulle være litt dårligere enn den andre. Hva slags utgangspunkt er det?
Hvis to som føler seg utilstrekkelige møtes, vi de ikke plutselig begynne å føle seg tilstrekkelige.
Det er vel bedre at begge er hele mennesker, og ikke skal bli til 1, men være 2?
Jeg var aldri så veldig god i matte, men jeg klarer å regne meg frem til at det er dobbelt så mye, og det må jo være bedre?
Om jeg glemmer det iblant, så tror jeg at jeg vet det innerst inne.
Så jeg leter ikke etter noe eller noen som kan gjøre meg komplett.
Jeg er nok i meg selv, jeg.
Ja, noen ganger har jeg hørt at jeg til og med kan være litt «too much»
Jeg kan leve med det.
Foto: Mona Nordøy