Det enkle er ofte det beste, men det er ikke alltid enkelt.
Etter noen år i dette gamet, noen runder rundt jorda, i livet og i kjærligheten, skal det godt gjøres å ikke legge seg til en særegenhet og to.
Det er fort gjort å gå seg litt bort, og utvikle sider ved sin personlighet som kan oppfattes som litt spesielle. På godt og vondt.
Det fine med det er at ikke blir kjedelig, det kan jo være bra med noen litt mer avanserte samtaleemner og noen revolusjonerende tanker innimellom.
Men å prøve å forstå et annet menneske fullt ut balanserer hårfint på spennende og utfordrende.
Og noen ganger kan det oppleves litt som et avansert jazz-riff.
Uforståelig og komplisert.
Det kan jo hende at det går an å lære seg å se noen mønstre i musikken, og la seg rive med av uforutsigbarheten i det.
Og kanskje til og med begynne å like det, og syns at det er spennende at du ikke helt vet hvor det går.
Men selv om du lærer deg å like noe, er det ikke sikkert at det blir en del av din sjel.
Jeg vet i hvert fall en ting.
Jeg liker best en sang med en melodi jeg kan nynne med på.
Foto: Marcel Lelienhof
Hår og sminke: Sissel Fylling
Styling: Afaf Ali